Postulater  

Tittelen har vi skamløst lånt fra Nils Arne Eggens vokabular, etter at vi oppdaget at mange av hans postulater om arbeidet i Rosenborg passet forbløffende godt overens med tankene våre omkring Lånkerevyen.

Seneca sa en gang: "Alt godt som er sagt av en annen, er mitt eget". Vi påstår altså ikke at vi har funnet opp alt dette selv! Vi prøver bare å sette ting i system, og ta lærdom av dette. Der vi ble i beit for fagord for det vi ville si, diktet vi noen selv, eller stjal et fremmedord og utvidet dets betydning etter eget forgodtbefinnende. Stoffet har vi aldri forsøkt å skrive ned før, det har kun eksistert  muntlig, så framstillingen kan bli noe springende. Det er ikke sikkert vi kommer på alle vi har akkurat nå, og vi håper å supplere listen etterhvert.

*  Lokomotiv, medhjelper og "påssårygg"

Er du et lokomotiv, en medhjelper, eller sitter du "på påssårygg" ? Lokomotivet er en pådriver med talenter, innsatsvilje og ansvarsfølelse, som gir arbeidsoppgaven oppdrift og framdrift. Lokomotivet er ildsjelen som gjør en stor innsats for de andre som er med. Medhjelperen er den som gjerne bidrar, men som helst vil at andre skal ha ansvaret. Når medhjelperen får samarbeide med et lokomotiv, gjør han eller hun sine beste prestasjoner. "Påssåryggen" (= Den som bæres på ryggen av andre; en hemsko) er en som på et eller annet vis gjør oppgaven tyngre for andre. Det kan være sosialt (ved å være negativ og slem) eller det kan være ferdighetsmessig, ved at man gjør jobben sin dårlig, feil eller ikke i det hele tatt. (På scenen kan påssåryggen være en som ikke klarer å spille typen sin troverdig, som overspiller, eller som gir publikum feil fokus i nummeret.) Disse kategoriene er ikke permanente og statiske! Både revyen og den enkelte må ta ansvar for at folk - i allefall i flere situasjoner - kan forbedre seg. Påssåryggen kan bli medhjelper, kanskje til og med og lokomotiv, med hjelp, selvinnsikt og egeninnsats. Medhjelperen bør både få sjansen til - og selv ta ansvar for - å rykke opp og avlaste lokomotivene. Ildsjeler brenner sterkt, men får de ikke hjelp og avlastning, kan de fort brenne ut.

* Tekster er gråstein, det er aktørens oppgave å gjøre gull av den.

Det er aktøren som skal forvirkeliggjøre intensjonene i et nummer. Det er hjelp og støtte å få fra både instruktør og medspillere, men aktørprestasjonen er så iøyenfallende at den vil  som oftest være årsaken til at et nummer huskes eller blir glemt. "Hvordan du forvalter  ditt pund", saa at siige... En påssårygg kan ta knekken på en glitrende tekst, et scenelokomotiv kan bringe salen i latterkrampe med en pinlig blødme.

* Et revynummer skal ha aktører som makter å bære det.

Et revynummer skal ha aktører som makter å realisere idéen(e) som ligger bak det. Et nummer som står og faller på kroppsspråk og mimikk, må spilles av aktører som mestrer dette godt. En monolog står og faller med egenskaper som verbal styrke og timing, og er ikke noe som tildeles for lang og tro tjeneste. Selvfølgelig skal man ta ennå skjulte talenter i betraktning, men det finnes mildere måter å oppdage/ framodle disse på enn å bli kastet ut i et nummer som står og faller ene og alene på deg.

* Øv på det du er god til!

Har du en forse, er det viktig at du får jobbe med den, utvikle den. Dette vil gi bedre resultat for revygruppa og den enkelte enn å forsøke å skape allroundere av alle.

* Alle er viktige, ingen er uunnværlig.

Revyamatører må stå last og brast med hverandre for å lykkes. Det er samhandlingen og samhandlingsmønstrene som er viktige. Det er funksjonen som fylles som er viktig, ikke navnet på den som gjør det.

* "Du snakka med flær, men du såg dæm itj"

Presse og utenforstående har lett for å fokusere på enkeltindivider med gode enkeltprestasjoner i gruppa, og tilskrive disse æren for eventuell suksess. Dette kan imidlertid være et villspor. De gode enkeltprestasjonene vokser fram av den kollektive jobbinga. Utenforstående ser kanskje bare "scoringa" og den aktuelle "målscoreren", men for oss er det sjanseskapinga som kan lede til scoring som er det sentrale. Den kommer fra godt arbeid fra alle ledd, både foran, bak og på scenen, både i tekstskapingsfase, forberedelsesfase og i spillefasen. (Sitatet er forøvrig fra et TV-intervju med Nils-Arne Eggen).

* Bry seg om, ikke bry seg med!

Revyfolk kommer tett innpå hverandre, på godt og vondt. Ikke la ulikheter, irritasjoner, misunnelse eller tankeløshet skape grobunn for sladder og bakvaskelser. Dårlig "inneklima" skaper mistrivsel. Revyen skal være en arena å trives i.

* Snakk med, ikke om!

Er det noe som irriterer, ta det opp med den/ de det gjelder, ikke la irritasjonen spre seg som giftig baksnakking. Er det ting i gruppa som irriterer, ta det opp med de det gjelder, ikke klag til naboene hjemme i boligfeltet! Det er da viktig at gruppa, og især gruppas ledelse skaper anledninger og klima hvor det faktisk går an å komme med kritikk.

* Misunnelse er veksthemmende!

Gode prestasjoner styrker hele revyen - det er lov å være god! Misunnelse er en uting. Noen revygrupper synes å bevisst eller ubevisst motarbeide enkeltindivider som gjør en innsats som vekker oppmerksomhet og ros utenfra. "Han fikk skryt for rolleprestasjonene sine ifjor, da får han jaggu klare seg med småroller i år, så andre kan få rampelyset". Denne negative tankegangen hvor ingen får utmerke seg, blir kuet ned til middelmådige prestasjoner, skaper hele revyer som heller aldri vil forbedre seg og vokse.

* Gain momentum!

  Et engelsk uttrykk vanskelig å oversette i ord: Det sier noe om å vokse ved å holde seg i flytsonen, ikke legge inn hvilepauser. En snøball som ruller ned en snødekt fjellside, "gains momentum". Den vokser i størrelse og tyngde mens den ruller ivei nedover. Å ikke hvile, men være i bevegelse - like a rolling stone...;) - gjør deg sterkere og dyktigere underveis. Vi som etterhvert drev med revy - hele året, hvert eneste år - observerte at de andre som hadde hatt pause - siden forrige høst, eller etter et hvileår eller to - sakket akterut. De hadde gått glipp av den kunnskapen vi andre hadde ervervet siden vi jobbet sammen sist, ja - Men også: De hadde glemt mye av ferdigheter og kunnskap på den tiden de var ute av sirkulasjon. De var "rustne", og trengte tid bare å oppnå fordums matchform og kunnskap. Det gjelder å aldri slå seg til ro, men å søke videre. Å hvile på sine laurbær er dessuten oppskrytt - det stikker, og det blir så mye rusk i senga.

Hva er et godt revynummer?

* Et godt revynummer er: en god idé foredlet i en god tekst, framført av gode aktører.

Det starter med en god grunnidé som kan komme som lyn fra klar himmel, eller som lekes fram i lystig lag... Det vanskeligste er å forvalte denne idéen godt i en tekst, for det er jobb, jobb, jobb...analyse...  jobb, jobb, jobb, analyse... og det er bestandig noe som kan flikkes på. Vi syntes selv jobben ble litt enklere når vi satte ord på noen av de påfølgende postulatene, vi fikk et verktøy, en rettesnor å korrigere etter. Godt spill løfter ethvert nummer, som nevnt under andre postulater. De beste aktørene kan gjøre gull av gråstein, mens en "påssårygg" kan myrde den mest glitrende tekst, dessverre. Skuespillerinnsatsen vil for den vanlige publikummer oftest være det som styrer oppfatningen av om et nummer er godt eller dårlig. Urettferdig, kanskje, men sånn er det bare. De fleste ser et nummer bare en gang, og da er vi som sjura - tar det som blinker mest. Aktørinnsatsen er "the frosting on the cake".

* Idé er ikke det samme som tema!

Idé er vinklingen i et nummer, ikke temaet. Bråk i Frp er ikke en idé å skrive på, det er et tema. Problemet er at det finnes flust opp med temaer å skrive om, men kvalifiserte idéer til hvordan man kan belyse temaet på en snedig og original måte, er sjeldnere.

* Du skal ikke stjele!

Du skal ikke stjele så inderlig vel det nummer som ikke er skapt av deg selv... eller noe sånt. Å bli inspirert, å se en løsning, å se en retning er ok, men tyveri er tyveri er tyveri. Og husk: du er ikke den eneste som surfer på nett for å si det sånn. "The truth is out there".

* Break the mold

Et engelsk uttrykk om noen eller noe som sprenger støpeforma, noe som gir noe helt nytt i forhold til hva som var før. I norsk revy finnes det mange slike støpeformer/støpeskjeer som har godt av å sprenges og "oppfinnes" på ny. Hvordan framstilles f.eks. et ektepar som har vært gift noen år på? Hvordan framstiller man en NAV-ansatt? Hvordan framstiller man en fjortis?

* Velg ikke alltid den mest iøynefallende idé på et tema. Sjansen er stor for at flere har sett den og du drukner i en flokk.

Parallellisme er noe vi ser mye av i norsk revy. Nummer fra ulike revygrupper, fra ulike deler av landet (eller verden for den del) viser seg å ha påfallende mye til felles, men helt utilsiktet (ikke plagiat). Dette skyldes for en stor del at noen idéer er veldig opplagte ut fra temaet. Noen ordspill er så opplagte at de er utbrukt før premieren, noen dramaturgiske ideer er så opplagte at mange grupper ender opp med ganske like nummer selv om de ikke har sett hverandre.
 

* Spark oppover, ikke nedover

Et godt og velkjent råd innen revy. Du kan ta folk som har makt / posisjoner for avgjørelser de tar, men ikke de som ligger nede for å gjøre narr av deres svakheter. Likeledes gjelder det å ta mannen og ikke ballen, f.eks. ikke  harselere med en maktpersons personlige tragedier. 
 

* Ikke krenk karakteren din

Den karakteren du utvikler til en rolle må jo gjerne framstilles komisk. Må gjerne avsløres som dum, pompøs, dobbeltmoralsk, usympatisk...bygdeoriginal-underlig om så. Fyll ut etter eget ønske. Et "menneske" med brister og feil. Må gjerne ha klare mangler og manglende innsikt. Men det går en anstendighetsgrense. 1) La oss si du har tenkt å framstille en gammel mann. Alt vel og bra - de fleste menn blir gamle (litt mange av dem i norsk revy, kanskje, men det er nå så). 2) Du velger å framstille ham senil. Javel. Mye brukt. Men noen eldre menn blir senile. Og morsomme situasjoner kan oppstå. Kanskje klarer du til og med å si noe nyttig eller hjertevarmt rundt senilitet også? Mulighetene er der. Du har enda min goodwill. 3) Du kler på ham. Oventil har han på en skjevkneppet jakke. Hvorfor det? Jo, jeg hører noen ler. Hvorfor ler de? Kanskje de ler forventningsfullt fordi dette ligner noe de har ledd av før...ok. Jeg synes du begynner å bevege deg inn i en gråsone, likevel. Skal vi le av at en nittiårig mann ikke er i stand til å knappe knappene sine riktig? Er det der vi skal hente ut humor? 4) Nedentil trekker du på ham en fordums hvit langunderbukse. Nå med mistenkelige fargesjatteringer, især fra skrittet og ned. Twinings Earl Grey, men for publikum ser det ut som urin. Endel i salen skoggerler. Kanskje mange. Men det er en kald latter. Du krenker karakteren din. Tar fra ham hans menneskelige verdighet. Det er vulgært å se på, synes jeg. Vondt. Hva er det du vil jeg skal le av? At gamle mennesker kan miste kontroll over kroppsfunksjoner? Skal vi hånle av en mann fordi han er blitt gammel?

Fillerist gjerne karakteren din. Heng ham ut til spott og spe for dumme handlinger, forfengelighet osv. Men det går en anstendighetsgrense for hvor man går over til å krenke selve menneskeverdet.

* Rett tekst til rett  "type", og vær tro mot figuren 

Spesielt viktig i monologer. Det viktigste i arbeidet med en monolog, er å finne typen / karakteren som skal bære fram ordene. Ordene som skal sies, må så smies til slik at de passer ordbruk, tankemåte, sinnelag og personligheten. I monologen må man ofte ofre gode humorpoeng som skurrer i forhold til typen (Kill your darlings). Er det en ordfattig, makelig, dog velmenende fyr som tiltross for at han nærmer seg 40 fremdeles henger igjen på gutterommet hos mor (Vikaren), passer det ikke å la denne figuren si de samme poengene som en slesk lurendreier som snakker rundt de fleste,  ville sagt. Skriv da heller 2 monologer.  Vær tro mot typen i monologen!

* Kle deg inn i  - ikke ut  av – rollen

Det handler om å kle seg inn, ikke kle seg ut. Altfor mange aktører forelsker seg i ekstreme kostymer og rekvisita som gjør rollefiguren feil eller lite troverdig. Ekstreme kostymer fordrer at rollen også er ekstrem, ellers tar de alt fokus. Og morosaker som plastrumper, plastpupper, flaskebunnsbrillene som kommer i Donald-bladet en gang for året.... sjelden noen latterbombe, eller hva?

* I alle sketsjer skal hver enkelt rolle utover 2 være godt begrunnet

Grunnelementet i en sketsj er 2 parter som står for noe forskjellig (unntatt der 2 "deler" en monolog og henvender seg mot salen). Altså sketsjens konflikt. Utvidende rolle kan være piggy-in-the-middle, den som prøver å megle mellom de to, være venner med begge (F.eks. Jens Rønnings rolle i Lånkerevyens "Dårlig sketsj", som prøver å gjøre både viking som ikke vil spille mer, og Gullhår som på død og liv vil fortsette, til lags). Det kan også være rollen på sidelinja, den som holder på med sitt uavhengig av de andre, men som ikke stjeler fokus, og som har noe med saken å gjøre likevel (F.eks. den bakbundne jomfrua med bare en replikk i Dårligsketsjen). Alt for mange sketsjer har for mange aktører på scenen i forhold til hva nummeret kan bære, og det fører til uttværing av nummeret.

* Én rolle er ikke nødvendigvis det samme som én aktør

Iblant kan det være riktig å la flere aktører "spille samme rolle",  for å gi den ene parten i konflikten ekstra styrke. F.eks. "Bruspulverguttene" i Vazelina Bilopphøggers julekalender 2000. De spilles av 3 med noen individuelle trekk, men de er først og fremst det trehodede trollet.

* In medias res: Etabler handlingen så fort du kan. Vær kritisk til "Hei" og "Ha det!"

Bruk minst mulig tid på å etablere scenen for nummeret. Minst mulig "Hei, hallo, og er du her du også ja, ja du skjønner jeg måtte da på butikken en liten tur" og motsvarende "Nei, jeg må vel stikke, jeg nå, du får ha det så bra og ha det" Økonomiser ved innganger og utganger. Bort med pjatt og tomme fraser, de forlenger, tværer ut og forflater nummeret.

Eksempel: Lånkerevyens sketsj "Amerikabrevet". En ung pike anno 1900 leser opp et brev med omstendige, kronglete formuleringer fra sin onkel som har emigrert til Amerika. Hennes far forsøker fortvilet  å forhindre at den unge pike forstår det egentlige budskapet fra onkelen - at han har gitt opp bondelivets strev og startet bordell.

Nummeret starter ganske enkelt med at lyset går opp, alle aktørene er på plass, jenta har et brevark i hånden og sier startreplikken :"Æ skjønn` itj ka hain onkel skriv æ, far" og far sier "Du må lesa vi`ar". Hvorpå datteren leser videre på brevet publikum aldri har hørt startflosklene på.

Hun starter direkte der brevet begynner å bli spennende. Kostymer forteller jo at de befinner seg i "gamledager", og nummeret har absolutt ikke behov for 3 minutter tomgang hvor datteren undres på om det ikke kommer noe brev fra onkel som har emigrert snart, håper det ikke har hendt ham noe...og sannelig, der banker det på døra, "kom inn!" og "Neimen, er det deg" og "Ja, dere har da fått brev fra Ameriken, og det tenkte jeg dere ville ha så fort som mulig, og nei, jeg har nok ikke tid til kaffe, jeg skal ut og sette opp ny skigard så ikke kyrne stikker av, dere får ha det bra" "Ha det bra! Dette må være fra onkel! Hør Far! Hør Bestemor! Bestefar, se det er kommet brev fra Amerika! Jeg må ha en kniv for å åpne... Skal vi se, Kjære Broder, står det. Håper alt står vel til derhjemme?... osv, osv.

Kom til poenget, det viktige, så fort som mulig. Særlig viktig er dette for sketsjer (...Sketsjene blir fort nok 10 minutter likevel). Skjær bort daukjøtt.

* Forsøk å skriv flere sketsjer med "action", roller som interagerer med hverandre.

Norsk revy er full av sketsjer med folk som snakker om noe eller noen. F.eks. to menn som snakker om sine håpløse og stygge koner, to damer som snakker om sine late sofapotet-ektemenn (vi har vel også sett gaaaanske mange mann. el. kone-hetsenummer, har vi ikke...? Zzzzzz...), to på legekontoret som snakker om nabofrua, om regjeringa osv.

Sketsj er jo den teksttypen som i utgangspunktet er best egnet til dramatikk og fysisk drama. Ivareta denne muligheten! La folk berøre hverandre, gi hverandre ørefiker, gjemme seg for hverandre, stjele fra hverandre, reagere på hverandre med publikum som flue på veggen.

Flere sketsjer med interaksjon og dramatikk, litt færre Om-sketsjer!

* Én-dybder, to-dybder, tre-dybder

Målet er å ikke skrive én-dybdere, men jobbe mot to- og tre-dybdere. Èn-dybder: Et flatt nummer som kun er fortellende/ refererende. Et typisk én-dybdernummer er avisnummeret som bare er ei oppramsing av hva som er fakta i saken. Mulig eksempel (fra tiden Haakon og Mette Marit forlovet seg): "Mette Marit er en pike av folket... har festet og levd livet... er enslig mor... mange som ikke liker det... svigermor er streng..." med mye huff-hvordan-skal-dette-gå-tra-la-la imellom. Et revnende likegyldig nummer uten noe nytt å tilføre debatten, og uten underholdningsverdi. To-dybder: Nummeret har en tydelig klangbunn. Det brukes f.eks. ironi, eller  gode parafraser. I Lånkerevyens språk har "Parafrase" fått utvidet sin betydning til enhver referanse til tekst, melodi, kostyme, setting og sjanger, ja, den sklir helt inn imot parodien. Stokksunds sang om Langholmen er en tydelig parafrase på klassikeren "Hovedøen", men i ytterkanten av vår parafrasedefinisjon plasserer vi også vår egen "Dårlig sketsj", som harselerer med melodramatiske, blodige teateroppsettinger i Shakespeare-ånd. Det optimale er  imidlertid å få til å skape en skikkelig   Tre-dybder/polydybder: Men hva det består i, er vanskelig å sette ord på. Det er dette "ekstra", som engelskmenn kaller "it" . En ekstra dimensjon som er vanskelig å sette ord på, men som tydelig kan anes. Kanskje har det med stor kompleksitet i nummeret å gjøre, kanskje er det blandingen av flere effekter som skaper dybde, som i to-dybderen? Vi har ikke ord for å fange det ennå, men vi vet det er der! En ekstra klangbunn i tillegg til den mer synlige to-dybderen.

* Nummeret skal bevege seg framover, ikke sidelengs

Nummeret skal ha en indre logikk som fører fram mot et mål. Hvis man tar med for mange innfall og replikker som beveger nummeret bort fra denne stien, beveger nummeret seg sidelengs, sideforflytning. Dette kan gjøre nummeret utvannet, og det mister driven. En spesiell felle som fører til at nummeret beveger seg sidelengs, er seriefokus. Typiske seriefokusnummer er  sketsj på venteværelse / på aldersheimens dagligstue, paneldebatter, quiz show og kommunestyremøter hvor hver enkelt rolle er tenkt å få sin plass i sola etter tur, uten tanke på en helhetlig historie og alle rollenes samhandling. Nå skal A få si noe artig, nå skal B få si noe artig, så C... Typisk for seriefokusnummer er et stort antall aktører i samme sketsj.

* Kill your darlings

Internasjonal klassiker. Der knallgode replikker/ ekstraidéer forkludrer eller uttværer grunnessensen i nummeret, bør de ofres.

* Ei god revyvise har innhold, ikke bare gode rim!

Det er ikke nok å være en god rimsmed for å lage gode revyviser, visene skal handle om noe også. Rimene skal tjene budskapet som skal fram. Ei revyvise hviler på lik linje som monologen og sketsjen på en tekst- eller spillmessig grunnidé som skal nå ut til publikum. Ofte kan man ha et tema man gjerne vil skrive noe om, men mangle en idé, og da skriver mange  en vise hvor man ramser opp dette og hint om temaet. Dette blir ei dårlig revyvise (se neste punkt). Det er aldeles ikke lett å skrive ei revyvise, men dessverre er det ofte lettvint (å ty til visen som sjanger)!

* Ei revyvise skal ha en logisk oppbygging og kuliminere i en skikkelig slutt.

På samme måte som med sketsjen og monologen må også ei vise ha en begynnelse, et midtparti og en slutt. Dette kan høre ut som en selvfølgelighet, men alt for mange revyviser synder imot dette, og er bare en strøm av oppramsinger av argumenter, eller enda verre: en strøm av løsrevne floskler som ikke forteller noe som helst, bare rimer. Det er mange gode vinklinger å skrive ei vise etter: 

1) Den som synger er en representant for et syn og hevder sine meninger om noe.

2) Den som synger kan refse noen, f.eks. salen. Begge disse vinklingene kan også synges av typer som synger til inntekt for ett syn, men hvor typen avslører seg selv som intolerant, ufølsom, dum osv., slik at det er refseren som blir avslørt. 

3) Sangen kan være ironisk skrevet (man risikerer at endel ikke tar ironien)  

4) Sangen kan synges av flere aktører som synger til hverandre, lik replikker i en sketsj.  

5) Sangen kan lene seg på musikal-sjangeren; veksle mellom replikker seg imellom og "tale" til salen, koreografi kan være framtredende. 

Slutten bør helst inneholde et vendepunkt, der:  1) ting plutselig snus på hodet,  2) du får en krisemaksimering,  3) hvor trådene samles i en spissformulert konklusjon eller løsning, osv.

* Revymelodien skal framheve idéen, ikke undergrave den!

1) Noen melodier kan nok være fine i seg selv, men er totalt uegnet til å formidle en tekst publikum skal få med seg på! Mange skriver tekster på egne favorittlåter uten å tenke på om melodien vil framheve eller drukne teksten. Tenk bare på svulstige engelske ballader hvor ordenes vokaler trekkes ut i det uendelige, f.eks "I-I-I-I-I-I will always love you-u-u-u-u-u" - Fullstendig idiotisk å synge tekster på det harde, grovt tilhogde norske språk på slike svevende melodiganger. (Med mindre parodi er hensikten, da.) Gode melodier å skrive på, har gjerne en- el. to-stavelser med skikkelig smell i som avslutter linjene. Hør gjerne på Hans Rotmos viser for å skjønne hva vi mener.......men tenk deg godt om før du bruker hans melodier! Lånkerevyen mener nemlig at:

2) Altfor kjente melodier vil gjerne stjele fokus bort fra din egen tekst, særlig dersom originalteksten også er humoristisk, eller ligger i en lignende sjanger. DDEs "Rompa mi" har vi hørt med utallige andre tekster på, men hver gang er det Bjarne Brøndbos stemme og originalteksten publikum hører i sitt hode. Hva er vitsen? Både teksten, aktøren og publikum fortjener sikkert bedre.

Selvfølgelig er det iblant lov å skrive på veldig kjente melodier, det stilles bare krav til at din tekst har såpass substans og egen originalitet at originalteksten nærmest utraderes i fra publikums minne. Gauken har ofte lykkes med dette, f.eks. i "Herre e vårres!" (Waltzing Matilda) og "Trasten og bera" (Guantanamera). Strålende revyviser begge to.

* Stafasjenummer er morsommere å planlegge enn å se på

Ja, nettopp det. Stafasjenummer som er bygd opp med et voldsomt maskineri, kulisser det tar evigheter å lage... er dere sikker på at effekten rettferdiggjør arbeidstimene den har krevd? Noen få ganger er svaret ja, ofte er det nok nei.

* Hold tempoet oppe®

Kos deg på scenen, ja, men hold intensiteten og flyten i nummeret oppe.

* En dyktig krysser sitt spor...

En ting som ofte fungerer godt et nummer, spesielt i monologer, er å "plante" noen replikker om en ting eller en hendelse tidlig i nummeret, og så etter å ha "gjort en sløyfe" i en annen retning, komme tilbake til dette senere i nummeret. F.eks. Lånkerevyens "Gammelkaill`n". Familiens katt volder gammelkaillen store problemer før han legger ut på sin hasardiøse biltur. Nummeret knyttes sammen igjen med den samme katta i monologens avslutning, til publikums store fornøyelse.

* Nummeret skal slutte på et punkt hvor publikum aksepterer at den slutter. Den logiske slutt.

To idealiserte måter å slutte en monolog eller sketsj på har hengt over oss som en mare: 1) Å slutte med en total overraskelse - det du trodde du så var ikke det som virkelig hendte, alt snus på hodet. 2) Å slutte på den replikken som sitter aller, aller best. Å slutte med en setning som er den absolutt morsomste replikken. 

Helt ærlig, nå: hvor mange av dine 20 favorittnummer ender med en av disse sluttene? For å dissekere litt: Overraskende slutt - har du lest én Agatha Christie-krim, gjetter du hvem morderen er i de andre. Hjernen vår lærer seg å forutse en total overraskelse. Et slikt nummer funker allikevel bare én gang i en forestilling (og knapt det, med et rutinert revypublikum). Avslutte med den morsomste replikken - Jo, da. Fint det, om det går an. Men noen ganger kommer dette i konflikt med Den logiske slutt, og da mener vi at den logiske slutt må oppfylles (For all del - gjerne med nummerets nest morsomste replikk...). Eksempel: Harald Morten Bremseths "Vikaren", som mislykkes i alt arbeid han settes til. Replikken som høster desidert mest jubel, er "Det va hainn som satt fast i sluken". Hadde han da gått ut av scenen, hadde nummeret hengt i løse luften for publikum - men... hva med? Han må fullføre sin beretning. Replikken kan heller ikke stokkes om (er prøvd, ja!). 

* Varier oppskriften!

En revyforestilling bør bestå av nummer som er varierte i oppbygning. Nummer som er for like i oppbygging blir forutsigbare, og oppfattes kanskje som dårligere enn de fortjener. Man må variere "Oppskriften". Slippe til ulike former for humor, variere lengde og stemning, veksle mellom det lavmælte, fortettede og det brautende, elleville.

* Hvor mange ganger kan Waterloo vinne Melodi Grand Prix?

Waterloo var kanskje tidenes Grand Prix-låt, men den kan vel ikke vinne Grand Prix mer enn en gang? Man må ikke stagnere i ett og samme glansnummer år ut og år inn. Man må fornye seg, skape noe nytt. Det er viktig å ikke slå seg til ro på toppen med at man har funnet Oppskriften - funnet et nummer man skal leve på resten av sin revytid. Gammel storhet falmer. En keiser uten klær mister publikums interesse når han sprader rundt i nettoen hele tiden.

* Det er forskjell på hjemmebane og bortebane

Noen nummer blir publikumsfavoritter fordi tilskuerne har nærhet til aktørene. Det kan være rasende festlig å se sin egen svoger på scenen med leppestift, bart og trang kjole. Artig å se varaordføreren sin i bleier. Men fallhøyden kan bli stor når nøytrale øyne betrakter nummeret. Er nummeret godt, eller er det bare de lokale omstendighetene rundt nummeret som får publikum til å le? Dette kan vi ofte se på revyfestivaler, hvor publikum kun ser på kvaliteter i tekst og framføring, og aktørenes navn er uvesentlige. Det er ikke nødvendigvis det nummeret som høstet mest latter på hjemmebane som er revygruppas beste og som har noe i en konkurranse eller på turné å gjøre.